Alle har en drøm

Som liten var jeg et barn med livlig fantasi, det fikk sitt uttrykk i papirdukker, hyttebygging i skogen og grafitti på veggene i kjelleren der doen var.

Etter 9 begredelig år på skolen, tok jeg turen til en yrkesveileder, på forhånd hadde jeg grublet både lenge og vel. Jeg ville skape noe vakkert, jeg ville lage noe som fikk andre til å føle seg vakre og som kunne vare evig. Jeg ville bli gullsmed eller smykkekunstner! Så var det dette kontoret da........der det satt en bedreviter og som helt klart visste hva samfunnet virkelig trengte idag og i årene fremover. Da jeg bar frem min drøm, på en utrolig beskjeden og forsiktig måte, som om den var min mest dyrebare juvel (det var den vel kanskje også), ja så tok det den karen sånn omtrent 2 sekunder å knuse hele greia.

Han lente seg over bordet mot meg og omtrent brølte til meg at slike folk hadde ikke samfunnet bruk for. Dagdrømmere og kunstnere....blæh! Her måtte man komme seg ned på jorda, kutte ut slike dødfødte fabler, han hadde svaret og det var helt klart. Kontorutdanning, det var tingen....jepp, ingen tvil, min fremtid ville være sikret for all fremtid. Ut med meg, og inn med neste som kunne knuses.

Hvilken tenåring som får drømmen knust så effektivt klarer å gå videre og holde fast ved det de ønsker? Kanskje den oppvoksne generasjonen kan det, jeg klarte det ikke. Så jeg tok handelsskolen, ett år, så orket jeg ikke det lenger.

35 år etter, sitter jeg her og vil bli designer, jeg vil fremdeles lage noe som andre kan smykke hjemmet sitt med og føle glede når de ser det. Jeg har fremdeles drømmen, den har vært der hele tiden, jeg har bare fortrengt den. Nå kan min drøm bli virkelighet, har dere tenkt over hva din drøm var...........hvor er den nå? Er du der i livet hvor du er misfornøyd og ting ikke gir den meningen du håpet, tenkt deg om. Man kan alltid snu og ta frem gamle drømmer, en bit av de kan kansje brukes, om ikke hele drømmen kan det. Jeg tror på gamle drømmer, de er like fine idag som fpr 35 år siden! Så det så.