Verdens beste kompliment

Siste dag på kurset jeg gikk i Larvik, klarte jeg å komme for sent, jeg hadde vært innom han som skulle lage sjabloner til gardinserien min. Det var bare en igjen fra "klassen", og vi to ble sittende ute i sola og kose oss og prate litt.

Det er så rart, noen ganger, og ikke så sjelden, så føler jeg at jeg ikke klarer å leve opp til forfentninger andre har til meg. Jeg syntes kanskje ikke at jeg gjør noe galt, og gjør alt jeg kan for at de rundt meg skal ha det bra. Allikevel så er det ikke branok, og jeg vet at det mennesket som jeg bor sammen med, nok skulle ønske at jeg var annerledes enn det jeg er mange ganger. Jeg føler meg rett og slett ikke bra nok, og uttalelser som......nå ble jeg enda mindre glad i deg.........hjelper ikke veldig på en sår sjel akkurat. Alle mine år med mennesker i krise og utvikling rundt meg, for ikke å snakke om meg selv, sier meg jo at vedkommende kommer med slike barnslige kommentarer fordi han sikkert har et problem selv. Men slikt sitter godt og blir ikke lett glemt. Jeg har bestemt meg for at det er hans problem og ikke mitt.

I alle fulle fall, den karen på kurset i Larvik klarte å heise meg opp over skyene og gjøre meg både glad og takknemlig. Han s fortalte meg at jeg har fått en gave, en gave som ikke er alle forunt, kanskje den største av alle gaver. " Det er så lett å bli glad i deg", sa han. du har en personlighet og en utstråling som gjør at mennesker du treffer gjerne vil være i nærheten av deg, og gjerne hjelpe og beskytte deg. At jeg ble målløs?........jeg holdt på å begynne å grine!
Så sa han at jeg var ærlig, liketil, omsorgsfull og ekte, dette var nesten mer enn jeg kunne takle.
Tusen tusen takk, jeg skal aldri glemme de ordene noen gang, det løfter meg opp og bærer meg frem på veien videre. surmagede kommentarer fra folk som kanskje er litt misunnelige eller ikke takler seg selv helt..........de er vel ikke noe å samle på, eller hva?