Pasient

I kveld har jeg meldt meg inn i kreftforeningen, det har vært et valg jeg har tatt med tungt hjerte. Jeg har ikke sett på meg selv som kreftpasient, jeg har på en måte distansert meg fra kreften. Kroppen min og meg har vært to forskjellige ting, og på en side er det jo slik. Canser har vært et ord i ordboka mi som bare har tilhørt kroppen, men faktisk så har den festet seg på sjela også. Enten jeg vil det eller ei. Så jeg griper tak i et forum med mange andre som har det som meg og enda værre. Her er stedet jeg kan søke hjelp til selvhjelp etter operasjonen og her er noen som har vært igjennom det samme. Jeg aner ikke hva jeg går til.......jeg har bare erfaring som pårørende.

Jeg føler jeg beveger meg på usikker is, det kan briste når som helst. Jeg prøver å beskytte meg selv, ta signaler og bearbeide så godt jeg bare kan.......Men et eller annet sted foran meg kan det hende at jeg mister grepet og kontrollen, da er det godt å ha kreftforeningen i baklomma. Profesjonelt nettverk som kan tipse og veilede. Jeg prøver å lage meg et sikkerhetsnett, jeg er den som henger i trapesen med høydeskrekk!

Så velger jeg å se på innmeldingen som en innrømmelse for meg selv om at jeg har en kamp å kjempe som jeg ikke vet utfallet av. Nå får det bære eller briste, brister det .....så er det et nett der. En ting er sikkert, kreativiteten blomstrer når man får brynet nesa si!