Så var det bare så deilig vær at vi måtte på tur med båten. I vinter kjøpte samboeren en gammel ærverdig dame, en 59 modell Grimstadsnekke. Snekken ble døpt Målfrid og har blitt pusset og lakket etter alle kunstens regler og ligger idag og dupper blank og flott i vannet.
Vi tok sjansen på en langtur og sannelig fikk vi vasket oss skikkelig. Jeg ble aldri redd for Målfrid tok bølgene med eleganse og dyktighet, gamle trebåter fikser slikt. På forhånd var jeg nok litt engstelig på egne vegne, på angsten og mine egne reaksjoner, båtlivet er nytt element for meg.
Gledelig overrasket over meg selv opplevde jeg at jeg nøt hele turen, jeg slappet av og lo hver gang en bølge sprutet over meg. Så la vi til kai i Holmestrand iaktatt av alle de "gamlekara" som forventet seg litt underholdning og kløneri. Men vi la elegant til og Målfrid lå der imellom plast og flybridger og blinket med treverk og eleganse. På land ble det kommentert i øst og vest, at ekte båter er de vakreste, og at dette var kultur og slik skal båter se ut. Noen fjonge damer sa noe om at en slik båt kunne de heller tenkt seg enn den bråkete de durte rundt i nå.
Så gjelder regelen på vannet også........det enkle er som regel det beste. Målfrid er ingen kostbar dame og hun var den som fikk komplimentene og ble bemerket som flott. Med sine 24 fot ruver hun ikke og med 7-8 knop brøler hun ikke fra noen andre. Men hun tøffer seg fremover med en lyd som er terapi for sjela og gjør at vi kan sitte og prate hyggelig sammen underveis. Så kan vi nyte tøffingen og et glass hvitvin sammen og vite at vi kommer vel frem en eller annen gang. Litt etter de andre, men det gjør ingenting.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar