To må man være?

Jeg var i bryllup i helga .....et som jeg ikke kommer til å glemme så lenge jeg lever. Ikke fordi det var så ekstremt flott, for det var det virkelig, men fordi det handlet om ekte kjærlighet. To vakre mennesker som kjente hverandre godt og som valgte å invitere alle i familien og flesteparten av vennene til å overvære sermonien som bekreftet at de hadde bestemt seg for å dele resten av livet sammen med hverandre. Jeg er ikke i tvil, disse kommer til å klare det, jeg tøyser ikke, de klarer det!

Da jeg satt i kirken så tenkte jeg på hvor mange det er som lever i et forhold/ekteskap og ikke har det bra. Er det plikt, angsten for å være alene, usikkerhet som gjør at man blir værende i noe man egentlig ikke burde? Hvor viktig er det å være to?

Jeg vet det, noe skjer med kretsen rundt deg når du plutselig er en, du faller utenfor noens rammer og blir en trussel for deres eget bekvemme liv. Innbydelser,de vennene du trodde var trofaste, de blir plutselig borte. Du forstår veldig lite. Ikke er det spesielt hyggelig å gjøre alt alene hele tiden heller. Man må bygge opp alt på nytt, men er det virkelig så ille da? Ibegynnelsen ja, men så begynner ting å skje, jeg angret ikke og jeg gjør det igjen når jeg kommer dit at jeg ikke kan være meg selv og bli godtatt for den jeg er lenger. Jeg nøler ikke engang, 40% av oss er single, de klarer seg, de lever, de nyter livet. De har et liv!

Konklusjon: Ekte kjærlighet ja, feighet nei!