Kjærlighet

Franz av Assisi har sagt; det er tre ting vi ikke kan leve foruten og det er, ømhet, kjærlighet og respekt. Jeg tror det, og det er livsviktig.

Det er bevist etter forsøk på bl.a. aldershjem at de som blir klappet på og gitt oppmerksomhet, kommer seg betydelig. Syke som får en katt som maler på fanget og klem av en pleier blir fortere friske.

Hva slags verden lever vi i, hva slags mennesker har vi blitt til? Har verden virkelig blitt så kald at slike ting ikke er noen selvfølge lenger?

Er det så forbasket vanskelig å være god mot andre?

Til og med i mange hjem har fokus byttet plass, penger og materielle goder er det som holder hjemmet sammen. Noen lever sammen et langt liv på grunn av økonomisk trygghet og henter oppmerksomhet utenfor hjemmet. Angst for å være alene, økonomisk utrygghet osv. Hvor er kjærligheten? Jeg forstår at psykiatrien får noe å slite med fremover, vi har mistet fokus på det som virkelig teller. De fleste av oss går inn i et felleskap med et annet menneske på grunn av kjærlighet, og dette er limet i det som skal være en familie. Hva skjer med oss............?

Jeg har nok meldt meg ut av karusellen med materialisme og kjas etter mer og mer........

....... jeg blir bare så svimmel og kvalm!