Når drømmen brister

Alle vi som lever har en drøm, en drøm som vi forteller til noen få betrodde, eller aldri sier noe om til noen. Den drømmen er essensen i livet vårt, det er den vi streber etter å oppnå.

Det kan være drømmen om suksess, rikdom, bli berømt, men aller helst tror jeg at drømmen handler om den ultimate lykken. Den store kjærligheten, den som omfavner oss som et mykt teppe og beskytter mot alt ondt. Denne er kilden til det meste.

Hva gjør du når denne drømmen går i tusen knas eller bare smuldrer bort mellom hendene på deg ? Du trodde du hadde funnet drømmen, også ble det ikke slik likevel..........hva gjør du da?

Jeg bare spør fordi jeg selv ikke vet svaret, det er noe av det værste som kan skje. Det er den nedturen det er tyngst å snu til noe positivt. Du ligger på en måte med nesa rett ned i gråleira med et diiigert lodd på ryggen, og du makter ikke

å se opp. Det er visst et lys der oppe et sted, det er en vei ut av skiten, men hvert ben i sjela er brukket og det er ingen vidundermiddel som hjelper mot den sorgen på et blunk. Livsdrømmen som brast, eller brast den virkelig?

Er det slik at jeg selv er den som hang drømmen min på feil knagg?

Er det flere muligheter for å få drømmen oppfylt?

Venter det noe bedre et annet sted?

Får jeg en ny sjanse?

Jeg håper det, jeg håper på nye muligheter, nye sjanser, den samme gamle drømmen, essensen i vårt liv. Jeg tror på å rulle seg sakte over på ryggen, la kroppen få lege bruddene, søla tørke opp og bli til sand som en dag kan børstes bort. La sola få varme den kalde sjela og så reise seg sakte opp, børste av restene etter gammel søle og gå videre. Nytt mot, nye muligheter, en gammel drøm på en ny og kanskje bedre måte. Er det for mye å drømme om?