Husunderet

Det nye hjemmet er på plass, plutselig så dukket det opp, og vips så var jeg på flyttefor igjen. Noen sier at jeg har det enda koseligere her enn der jeg bodde sist. Når alt er som svartest, så kommer sola. Nå bor jeg meg til i Svelvik igjen, litt redigering av møbler og slikt må til. Jeg er iferd med å rotfeste meg for n`te gang.

Ellers så har det skjedd litt av hvert. Datteren min har giftet seg, hun var utrolig vakker, sermonien var på trappa hjemme på gården. Det var så rørende, tenk at jeg fikk oppleve det, livet er ingen selvfølge. Det har jeg erfart de siste månedene. Enda har jeg smerter, og kulen er tilbake, bare mindre. Eller kanskje det er som legen sier; at den har vært der hele tiden. At den har samme farge og struktur som lungen, og syntes ikke uten kontrast. Hvorfor fjernet ikke kirurgene lungelappen da? De må jo ha vært borti slikt før? Jeg har kastet meg over kost-tilskuddet igjen, klar til kamp. Jeg har meldt meg på Fatique-kurs og jeg går turer. Fysioterapi starter til uka, har ikke klart å få det til før nå. Har hatt for vondt og for travelt. Men nå har jeg tid til meg og mitt.

Den lille stunden jeg har bodd i den nye leiligheten har jeg brukt godt. Hatt besøk og vært på besøk hos venner her i Svelvik og fra koret. Tenk at nettverket mitt var på plass, kjærlighet og varme omgir meg, jeg er så takknemlig for det.

Nå går det mot høsten, jeg aner ikke hva som møter meg rundt neste sving, hva som skjer med helsa mi. Jeg gjør så godt jeg kan.....så får jeg håpe legene kan sitt og ikke tuller med meg.
Tenk på meg dere, ikke glem meg.