Jeg undrer meg stadig over hva vennskap egentlig er, antagelig er det flere typer vennskap. Overfladiske og nære. Dype vennskap og de som påstår de er vennene dine, men som viser seg å ikke være det likevel. Jeg forventer ihvertfall noe av de jeg kaller venner, ærlighet og raushet.
Hvorfor er vi så lite rause med hverandre? Hvorfor sårer vi hverandre? Er det nødvendig?
Eller er det ikke til å unngå, fordi vi er så forskjellige. Alle har noe i sekken sin, sin vinkel å se ting fra. Ett av mine mottoer er; Man skal ikke tillegge andre den samme intelligens som man har selv. Alle har sin egen.
Når jeg er i et forum jeg ikke trives i, er i en setting jeg føler meg helt utenfor i, kan jeg bare fjerne meg. Jeg kan rett og slett bare gå, på en høflig måte såklart......eller snike meg vekk. Jeg behøver rett og slett ikke være der jeg ikke trives. Herlig!
Igår var jeg på en herlig skogstur med en venninne. Vi opplevde begge lyset i den gamle skogen som magisk. Duftene som balsam for såre sjeler og felleskapet som unikt. Jeg er heldig som har gode venner som vil meg vel. Jeg er aldri lei meg når jeg har vært sammen med dem, og føler meg beriket. De gir meg påfyll i sekken, og farger til å fylle de dagene som er grå. Alle er unike og alle er ekte.
Så rik er jeg, så godt gjør de meg, jeg elsker dem alle sammen. Selv om jeg ikke ser alle så ofte som jeg skulle ønsket. De er der og har sine egne liv, jeg har mitt. Jeg er elendig på ringing, jeg klarer ikke huske en bursdag engang. Helt på vidda til å holde kontakten jeg burde, men jeg er her og elsker hele hurven. Jeg skulle ønske jeg kunne samlet alle sammen i samme rom en gang, det ville blitt litt av en fruktkurv!
Livet er skjørt som en blomst og alt for kort til ikke å være rause mot hverandre. Fy til dem som tror de er bedre enn andre, og som har "enerett" på sannheten. Klem til de som bryr seg om og ikke med.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar