Midt i livet, midt i august.

Jeg tror jeg er midt i livet ihvertfall, hvis alt er normalt, og det er det. Jeg bryter grenser, jeg har blitt flink, flinkere enn jeg trodde. Jeg går gata jeg bor i både opp og ned, og det er ikke småtteri. Laaaang og bratt, og lunga klarte seg bra. Jeg brukte halvparten av tiden jeg hardde regnet med, imorgen gjør jeg det igjen, hvis det ikke regner. Jeg prøver lage mat som magen min liker og som kreftcellene hater. Mye digg man kan lage som er råsunt egentlig, det er bare hjernen min som ikke har vært på lag med kroppen. Nå begynner de å bli venner, mage og hjerne.

Det har gått opp for meg at jeg er ganske kompleks, jeg har ikke helt grepet på magen. Men nå serru, nå begynner en etterlengtet fysioterapi, nå er jeg klar for det. Jeg gledergruer meg, jeg er stiv i skrotten, men knaersken lover meg juling. Det liker jeg!

Bivirkningen av bakker opp og ned, og mat som kreftceller ikke liker blir en lettere kropp å bære på. Da skal jeg slenge meg med barna på skogsturer i til høsten. I dag syntes jeg livet er deilig, det er frdi jeg har klart å nå et mål, bakken opp satt laaangt inne. Nå er den beseiret, jeg er dronning!

Jeg har begynt å knipse litt bilder igjen, jeg er litt rusten, men noe bra blir det innimellom. Nå må jeg bare fortsette de gode forsettene, stå på. Nye bakker, nye bilder, nytt liv!