Døden og Livet

Så døde enda en venn, så alt for tidlig, og det er bare så ufattelig trist. En som skulle hatt mange flotte år foran seg. En som levde for familien sin og som alltid har vært klippen i livene til barna og barnabarna. Som i mange år, uten svik, har vært kjæreste og mann.

Det er nesten mer enn et menneske kan bære, selv for venner og bekjente. Jeg tenker på hvordan de som er nærmest har det, de er lamslåtte, de forstår ikke.

Jeg forstår det ikke selv, det er vondt å tenke på at jeg lever videre, og han døde. Begravelsen var vakker og verdig, men hva hjelper vel det, tomrommet er rungende. Jeg satt der alene med tankene og smerten, det var ingen å holde i handa. Det falt meg inn at det kunne likegjerne vært meg som lå i kista. Jeg har også kjent på døden, kjent på at det slett ikke er sikkert jeg vil bli gammel. Alt for mange med min diagnose har falt bort, jeg har fått leve videre. Det er en merkelig følelse, hvorfor meg?

Etter begravelsen kjørte jeg direkte til sentrum. Jeg skal bli bestemor i februar, og ble invitert med på 3D ultralyd, for å titte på det nye livet. Der lå han trygt og godt i sin mors mage og sov. Med hendene foran ansiktet, var han ikke veldig glad for å vise seg frem. Mamman dyttet på magen og hoppe rundt på gulvet for å få lille hurket til å forandre stilling. En litt irritert rynke i pannen dukket opp, han fjernet hendene litt, slik at vi fikk tatt en liten titt. Lille nye vennen som snart skal ut i livet, med all den turbulensen og alle farene. En liten gutt som skal oppfylle andres og engne forventninger. Som skal skape et liv i en verden full av krig og urettferdighet. Men også en verden fyllt med kjærlighet og omsorg fra de rundt. Så kommer dagen da han også skal oppleve sorg og miste noen han er glad i. Livets gang, man kan ikke oppleve sorg uten å ha elsket først. Velkommen til deg, velkommen til livet her nede.

En har gått over til den andre siden, en kommer for å bli en stund, livets gang. Så trist og så herlig.