Å bli sett

Jeg var hos en synsk dame, og hun sa noe jeg har tenkt endel på i etterkant. Kjærlighet handler om å bli sett, og det stemmer. Er det ikke det vi ønsker oss alle mann, bli sett?

Alle de som leter etter en partner, alle de som ikke er lykkelige i det forholdet de er i, søker de egentlig ikke etter et menneske som kan se dem?

Handler det ikke egentlig om at noen skal se oss som den vi egentlig er, den vi selv oppfatter oss som. Den lille sårbare og den sterke modige, og svakhetene våre. Styrken og gleden, sorgen...... hele den pakken vi egentlig er satt sammen av. Drømmer vi ikke inderlig om en "sjelevenn" en som setter pris på oss og er glad i oss for den vi er med feil, mangler,kvalitetene og alle de gode sidene vi har.

Men hvordan i alle dager skal den eller de personene se oss hvis vi ikke viser hvem vi er? Jeg har en følelse av at vi ikke våger vise oss frem av fare for å bli kritisert, mistrodd og ikke likt. Det er skummelt å skille seg ut fra den grå massen, hvem skal se oss som den vi er da tro?

Det må være synske personer, for vi andre er skrudd sammen slik at vi ikke klarer å se mer enn

det som er rett foran nesa vår. Det du viser, er det du er. Så kjære venner, vi må ikke gi opp å bli sett, vi må bare våge vise oss fem og være akkurat den vi er ment å være. Jeg tror det blir litt enklere da. Jeg selv........ akkurat lik alle andre, men nå har jeg begynt å blåse i kritikk, jeg gjør som jeg føler for. Kler meg som jeg vil, bruker klær jeg liker, går nye veier og er på en måte kjerringa mot strømmen. Vet dere hva, det funker!!!! jeg er mer avslappet, jeg er gladere, får energi og blir sannelig lagt merke til. Til og med han hjemme som syntes at "stilen min" var litt tragisk, gir meg positive komlimenter for stilen min. Jøss.......bare fordi jeg endelig ikke prøver å være som alle andre ......jeg blomstrer og er meg......jippi, endelig, etter 50 år!

Stå på, ikke gå på kant med dere selv, slå isteden et slag for deg!