På livets hav

Det er en laaang reise på livets hav, kanskje kanskje ikke, hva vet vel jeg om hvor lenge jeg får tusle her nede på jorden. Men jeg begynner virkelig å nyte dette livet som jeg før har slitt sånn med å finne min plass i.

For en del år siden...kanskje 10 år? malte jeg akvareller og koste meg veldig med det. Jeg var forsiktig og turde ikke bevege meg veldig langt inn på det eksperimentelle. Så har årene gått og jeg har ikke klart å sette meg til med malersakene. Kanskje jeg ikke har vært i balanse eller for stresset innvendig til å få til noe.

Igår skred jeg til verket igjen, og det var som om noe løsnet, og ut kom tingene av seg selv. Jeg hadde bestemt meg for skutemotiv (aldri malt det før), det ble noen magiske øyenblikk der jeg bare fulgte intuisjonen. Kanskje er det slik med livet ellers også, følge intuisjonen og ikke være redd for å stole på den, det funker faktisk!

Intuisjonen er som regel "rett svar", prøver vi på noe annet smart, så oppdager vi fort at det nok ikke var så smart likevel. Så sitter vi der...... en erfaring rikere. Det er gøy å seile på livets seilas, man havner ut for både storm og stille, ting ryker og alt kan bli et rent helvete, men endelig klarner det opp. Så viser det seg i etterkant at det kanskje var greit med litt uvær likevel når alt kom til alt. I dag kan jeg faktisk si at jeg er glad for de svarteste periodene i mitt liv, det har beriket meg og gjort meg til et sterkere menneske. Det trodde jeg aldri jeg skulle komme til å si. Jeg så nemlig på meg selv som et offer for all verdens motbør og problemer. Det var ikke slik, jeg skulle lære noe for så å gå videre, nettopp fordi jeg er rik på erfaringene jeg har fått.

Min anbefaling er........stå på, kast deg ut på dypt vann, følg magefølelsen, oppdriften er bedre på dypet enn på grunna! redningsvester kommer når du har bruk for dem!