Et pust i sivet.

Jeg har det så fryktelig travelt om dagen, så travelt at jeg ikke har lagt merke til det som skjer rundt meg. Idag sa imidlertid kroppen stopp, og jeg ble nødt til å ta det rolig. Jeg maktet ikke ta meg sammen og gjøre noe som helst.Så jeg tuslet ut ent tur i gata....... da oppdaget jeg det! Syrinene blomstrer og lukter vanvittig godt, tulipanene er ferdige og hvite nye blomster jeg ikke aner hva heter kommer for fullt.

Måkene er søte og forelskede, de lager koselyder, og har nok egg i nærheten. Plutselig oppdaget jeg alt det vakre, hvordan har jeg unngått å legge merke til dette? Fy søren, så selvopptatt jeg har vært, ikke rart jeg har blitt sliten. Jeg er jo en del av alt dette og enda mye mer, jeg er faktisk en brikke som er med i dette enorme puslespillet. Så tenkte jeg på hvor kort livet faktisk er, hvor verdifullt tiden jeg har til disposisjon er. Tenkte på en kollega av eksen som var kjempesprek, syklet til jobb og spiste sunt hver dag. Da han gikk av med pensjon, fikk han bare noen uker å nyte den på...... han bare døde plutselig.

Nå tenker jeg at jeg må faktisk stoppe opp i min iver og streben etter å lykkes, det er nødvendig. Sette meg ned litt og snuse på essensen av livet, ta inn det som virkelig er verdt noe, det er det som gir energi. Jeg har lovet meg selv at jeg ikke skal glemme duftene, fargene og dyrene rundt meg. Jeg skal stoppe opp innimellom og snuse inn og føle på det jeg egentlig er en del av og være takknemlig for at jeg får oppleve alle de små gledene som gir livet verdi. Jeg er endel av et fantastisk skaperverk, ingen er lik meg (det er jeg glad for), jeg er unik. At ikke alle andre syntes det får være det samme, men jeg vet at jeg er her og jeg kommer til å ta den plassen som er naturlig for meg i mitt liv. Den eneste jeg har ansvar for og som jeg faktisk skal holde ut med hele livet, det er meg selv. Derfor så skal jeg unne meg å ha det bra, jeg vil legge fra meg så mange "tunge pakker" som mulig, og gå lettere og med hevet hode fremover.

Heretter er det, folkens, slutt på å glane i gulvet og skrape, slutt med å tro at jeg ikke kan klare det jeg vil. Jeg har bestemt meg for at jeg skal være glad i meg selv for den jeg er.......og jeg mener det. Jeg fikk en bemerkning fra en som nok er vant med å være midtpukt om at jeg tar for stor plass. Ja,? og hva så, da trenger jeg vel den plassen da, ihvertfall i mitt eget hjem, der fyller jeg hver krok hvis jeg ønsker det, og det gjør jeg. Jeg har faktsik ikke noe ønske om å sitte formeg selv uangasjert og trist. Jeg vil være midt i suppa og hjertelig tilstede, hvis jeg har lyst til det, og trenger ikke spørre noen om lov engang! Jajaja........kanskje litt smågal, noen må være det også.