En dans på roser?

Er det noen som bare har medvind her i verden? Jeg vet ikke, men tror ikke det. Men det virker slik noen ganger. Man treffer mennesker på sin vei, alt er flott og perfekt. Penger i fleng, hus, hytter og biler. Hund, bra jobb, og dyre klær. Jeg vet ikke jeg, er det så rosenrødt under overflaten tro?

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg kjenner ingen, ingen, som ikke har et eller annet de sliter med. Rosen har torner og de er skarpe nok, så blør man litt, såret gror og man danser videre. Jeg svinger opp og ned som på en huske, motgang, medgang. Gleder og skuffelser, alt går hånd i hånd, og jeg vet vel godt at hvis jeg ikke hadde motgangen og skuffelsene, så hadde jeg ikke satt pris på gledene og medgangen heller. Det hadde vært kjedelig og ikke opplevd noenting...........lever man da?

Noen sparer seg og våger ikke tørre noe som kan engasjere dem den ene eller andre veien. Jeg har en nabo borti gata, han er usigelig sjenert, han tar ikke sjansen på å hilse engang. Det er ikke mange den karen kjenner, og aldri ser jeg at han prater med noen. På meg har han virket arrogant, men en nevø av ham fortalte meg at den stakkars mannen er kjempesjenert, og at det er en plage for ham. Han våger ingenting. Nå hilser jeg uansett, og får jeg et lite nikk tilbake, ja da er jeg fornøyd.

Var det noen som snakket om en dans på roser?.........by meg opp!